Kritisk blikk på Trafikklyssystemet
De politiske myndighetene har plikt til å ta miljøet på alvor, men de har samtidig både rett og plikt til å foreta politiske helhetsvurderinger.
Systemet er omdiskutert og et hovedspørsmål er om utviklingen i næringen skal styres av faglige sammensatte grupper ut fra en vurdering av hva som skjer i miljøet eller om styringen skal skje av politiske myndigheter ut fra helhetsvurderinger. Etter mitt syn er det både riktig og nødvendig med politisk styring og ansvar for slik næringsregulering.
Nærings- og Fiskeridepartementet publiserte 30. mai i år «Rapport om hvordan Trafikklyssystemet påvirker arbeidet med å oppnå målene satt i Kvalitetsnorm for villaks». Dette er et grunnlagsdokument for Stortingsmeldingen for havbruksnæringen som skal komme til våren.
Rapporten viser hva en videreføring av dagens faglig baserte styringssystem kan føre til. Med støtte i den faglige tenkingen bak Kvalitetsnormen for villaks foreslås det blant annet det at grensen mellom gule og røde lys i Trafikklyssystemet endres slik at flere produksjonsområder langs kysten får redusert produksjon i fremtiden. Det foreslås også at ordningen med fleksibilitet i oppdrettsproduksjonen mellom produksjonsområder fjernes.
Samlet sett peker rapporten derved mot en langt mer omfattende nedbygging av laksenæringen enn det som har skjedd gjennom Trafikklyssystemet de senere år.
Etter min oppfatning kan ikke denne rapportens konklusjoner forankres i Kvalitetsnormen for villaks som juridisk norm. Det er to grunner til det:
- Det ene er at kvalitetsnormen er knyttet til den enkelte laksebestand. Det er ikke et system som er knyttet opp mot produksjonsområdene i Trafikklyssystemet.
- Det andre er at Kvalitetsnormen for villaks ikke er vanlig lovgivning. Det er en miljøkvalitetsnorm som er fastsatt med hjemmel i naturmangfoldloven § 13. Loven beskriver dette som «retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet», og lovens § 13 tredje ledd gir regler for hva som skal skje dersom det foreligger et brudd på miljøkvalitetsnormen i en laksebestand. Bestemmelsen fastslår da at myndighetene da skal utarbeide en plan for å rette opp miljøkvaliteten.
Kvalitetsnormen er et veiledende system som myndighetene bruker når de vurderer tiltak knyttet til den enkelte villaksbestand. Det er med andre ord et system som skal sikre at de politisk ansvarlige myndigheter får klar beskjed om miljøproblemene før de treffer sine beslutninger.
Det vil videre stride mot den beslutningsmodellen som ligger til grunn for miljøbestemmelsen i Grunnloven § 112 om denne rapportens resultater uten videre skal legges til grunn for utviklingen av reguleringen av laksenæringen. Denne Grunnlovsbestemmelsen inneholder et tredje ledd som fastslår at det er myndighetene som skal iverksette tiltak for å sikre miljøet. Det innebærer at det er de politiske myndighetene som avgjør. De politiske myndighetene har plikt til å ta miljøet på alvor, men de har samtidig både rett og plikt til å foreta politiske helhetsvurderinger.
Rapporten fra 30. mai i år bør derfor oppfattes som et faglig innspill som skal vurderes av de politiske myndigheter. Slik situasjonen nå er kan det synes som om de politiske myndighetene står overfor et valg som kan settes på spissen slik;
- Skal man velge en fortsatt nedbygging i håp om at det kanskje kan bidra til å styrke villaksen
- Skal man heller velge en fortsatt utvikling av akvakulturnæringen slik at næringen får mulighet til å investere i ny teknologi og utvikle seg i miljøvennlig retning.
Juridisk sett er dette et valg som de politiske myndigheter både har rett og plikt til å foreta.