Det har ikke vært noen god medieuke for oppdrettsnæringen. Først fikk vi oppslagene med bildene av lusespiste laks etter Mattilsynets kontroll på Frøya. Deretter kom Brennpunkt med sine sterke anklager om en næring som tilsynelatende tar seg til rette der den kommer og som manipulerer og styrer både forskning og forvaltning.
Jeg tror alle som har sett bildene til Mattilsynet reagerer med avsky. Slik skal vi ikke behandle dyr, og det som har skjedd er helt uakseptabelt. Det er oppdretters ansvar å sikre at dyrene har det godt og oppdretter plikter å melde fra om forhold som har betydning for fiskevelferden.
Hvordan selskapene har kunnet komme i en slik situasjon må den videre granskingen avdekke. Jeg er opptatt av at vi får alle fakta på bordet. Vi må nå gi politi og tilsyn arbeidsro slik at de kan komme til bunns i denne saken.
Brennpunkts «dokumentar» om oppdrettsnæringen hadde mange agendaer, fra kostholdsråd til rekefiske. Jeg skal komme innom flere av dem. Det som imidlertid bekymrer meg mest er Brennpunkts forsøk på å diskreditere forskningen og hvordan mistanker om manipulasjon og juks har spredd seg til lederartikler og kommentarfelt.
La det være helt klart. NIFES har ikke jukset med sine forskningsresultater. Dette sier de selv: Hensikten var å bruke fisk med et innhold av marint omega-3 som var så lik som mulig innholdet i den oppdrettsfisken vi spiser i dag og ikke den vi spiste for fire år siden, da forsøket startet. Dette fordi fiskefôret endrer seg.
Fisken som ble brukt i forsøket er altså mer lik den fisken du får kjøpt i butikken i dag enn den du kjøpte for fire år siden. Er forskjellen stor? Nei. Var hensikten å sminke på sannheten? Nei.
Men det fikk altså sette seg et bilde av at forskningen er styrt av næringen, og at forskning finansiert av næringen ikke er til å stole på. Det er alvorlig, fordi det rokker ved selve fundamentet for forskningen. Forskning må være faglig uavhengig. Ellers har den ingen verdi, verken for befolkningen, myndighetene eller næringen selv.
Oppdrettsnæringen setter fotavtrykk i naturen, og en næring med ambisjoner om å vokse må tåle søkelys på hvor stor miljøbelastning som er akseptabel. Brennpunkt stiller helt legitime spørsmål om lusetrykket på villfisken er for stort og om medikamentbruken har negative miljøkonsekvenser for annet liv i havet.
Dette er jo problemstillinger myndighetene også i aller høyeste grad er opptatt av. Neste år ruller vi ut det nye regimet der vekst reguleres ut fra miljø. Trafikklyset skal sørge for at vekst kommer der det er forsvarlig, og det er villaksen som blir trafikk-konstabel. Strengere regler for bruk av lusemidler for å beskytte rekefelt og annet liv i havet er på vei. Regelverket for utslipp fra oppdrettsanlegg er under revisjon. Jeg kunne laget en lang smørbrødliste over tiltak vi har gjennomført eller igangsatt. Det er ikke interessant for Brennpunkt.
Deres oppgave er ikke å fortelle det norske folk hva myndigheter og næring gjør for å løse problemene. Brennpunkts oppgave er å sette aktuelle samfunnsspørsmål under debatt. Oppdrettsnæringen er framhevet som en av Norges framtidsnæringer. Da må den også tåle å bli utsatt for kritikk.
Og næringa må venne seg til at noen snakker med veldig høy stemme. Det vekker sterke følelser når næringsinteresser står mot natur, enten det gjelder ulv eller villaks. At lakseoppdretterne tjener bedre enn sauebøndene gjør ikke saken bedre. For ikke å snakke om når laksen melder seg på i helsedebatten. En næring som posisjonerer seg som en viktig framtidsnæring for Norge, må også forholde seg til hvordan den oppfattes hos folk som har begge bena plantet på utsiden av næringen.
Samtidig kom det fram forhold i Brennpunkt som gir grunn til ettertanke på hvordan verden oppleves, også av de som kjenner næringen fra innsiden. Det beroliger meg ikke at forskere sier det er for tøft å publisere kritisk forskning.
Dagen for Brennpunktsendingen brukte jeg selv i Namdal. Der møtte jeg fire oppdrettere som vet hva det vil si å ha luseproblemer, men som også kunne vise hvordan det er mulig å snu en situasjon. Gjennom tett samarbeid med hverandre og lokale tilsynsmyndigheter har de opprettet en egen modell med «barnehage» for småfisken som så langt har gitt meget gode resultater.
Brennpunkt driver ikke folkeopplysning. Den jobben må næringen gjøre selv. Fiskerihøgskolens funn om at byfolk er mer skeptiske til oppdrettsnæringen enn de som har den utfor stuedøra er et godt startpunkt. Nærhet gir kunnskap, men alle er ikke forunt å ha et oppdrettsanlegg på hjemstedet. Nordmenn elsker laks. Jeg tror det er mulig å få dem til å like oppdrettsnæringen også. Men det kommer ikke av seg selv.
