Forrige uke ble Havfisk, Norges største trålrederi, strøket fra notering på Oslo Børs i kjølvannet av Lerøys oppkjøp. Dette passer inn i et mønster. Få sektorer har sett en større andel av selskapene bli tatt av børs. Hvorfor? Vi peker på tre årsaker.
Den første er at det er vesentlige stordriftsfordeler i sjømatproduksjon. Innen oppdrett handler det om biologisk kontroll over store områder. Innen fisk generelt handler det om kontroll over hele verdikjeden for å sikre høy kvalitet helt frem til middagstallerkenen. Havfisk-oppkjøpet er ett eksempel.
Den andre grunnen er at sjømat er en global vekstsektor. Norske selskaper er ledende i verden og derfor attraktive som kunnskapsplattform for videre vekst, også inn i andre segmenter. Cargills oppkjøp av fôrselskapet EWOS passer i denne kategorien.
Den tredje grunnen er at sjømat er volatilt og finansmarkedet ofte har forvekslet det med risikabelt. Men når syklene er korte og selvkorrigerende, samtidig som volum og pris er negativt korrelert, er den underliggende risikoen ikke så høy selv om det kan svinge en del fra ett år til ett annet. Særlig når den langsiktige trenden er positiv.
Finansmarkedene liker ofte bedre risiko av typen «å plukke opp penger foran dampveivalsen». Det går bra inntil det går veldig galt.
Sjømat er på mange måter stikk motsatt. Ergo har finansmarkedene i perioder hatt en tendens til å prise disse selskapene lavt som har gjort dem til attraktive oppkjøpsmål. China Fisherys kjøp av Copeinca er et eksempel.
