Hindar har rett når han sier at ICES mener at tapet ligger mellom 0,6 og 39 prosent i ulike utsettingsforsøk med smolt. Men saken er at ICES tar feil. Når vi ser på de ulike forsøksgruppene, varierer resultatene fra fordel for lusefôret smolt til fordel for ubehandlet fisk. Variasjonen er fra 35 prosent fordel for ubehandlet fisk til 100 prosent fordel for behandlet fisk. Spørsmålet forskerne burde stilt er hvorfor ikke-behandling kan gi smolten en fordel. Er det noe feil med selve metoden?
Hindar henviser til Metalice-rapporten, som beregnet en såkalt risikodifferanse (RD) til 0,001. Det betyr at for hver 1 million smolt som vandrer ut ville det kommet tilbake 1000 flere gytelaks dersom all smolt var beskyttelsesfôret.
Hva betyr dette måltallet i praksis? Et grovt mål for årlig smoltproduksjon i norske elver er 10 millioner. Dette er et tall som kan avledes fra gytebestandsmålet for norske elver. Ifølge det Vitenskapelige råd for lakseforvaltning er antall tilbakevandrende gytelaks til kysten av Norge for tiden ca 500.000 (Pre-Fishery Abundance - PFA). Den alminnelige overlevelsen i havet er derfor 5 prosent.
Hvis all smolt hadde vært behandlet med antilusefôr ville det ifølge RD-beregningen kommet tilbake 10.000 flere gytelaks. Tapet som kan skyldes lus blir altså 10.000, eller 2 prosent av PFA. Dette er mindre enn 1/5 av det Metalice-forfatterne beregnet i samme rapport.
Rapportens 2 måltall, 1 ekstra laks pr 1000 utvandrende smolt og 11,3 prosent flere behandlete fisk tilbake, er gjensidig utelukkende. Det tredje måltallet i rapporten, 18 prosent fordel for behandlet fisk, er en oppfinnelse det er vanskelig å bli klok på.
Hvis de manglende tilbakevandrerne drepes av lus på veg ut gjennom «lusebeltet», betyr det at lusa dreper 0,1 prosent av den utvandrende smolten (10.000/10.000.000*100 prosent). Andre faktorer dreper 94,9 prosent, altså 949 ganger mer. Dersom smoltutvandringen skulle vise seg å være bare 5 millioner, blir luseindusert dødelighet 0,2 prosent.
