I debatten om Lofoten og Vesterålen er det noen som nekter å erkjenne at vi har mer enn nok kunnskap til å kunne si nei til oljevirksomhet i disse meget sårbare havområdene. Lederen i Norsk Olje og Gass ser ingen argumenter mot oljeutredning, og ordføreren i Harstad skjønner ikke redselen for kunnskap. Dette er utsagn som kommer etter at Ap i Troms og Finnmark tidligere i høst sa nei til konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen.

Fiskerinæringen er ikke redd for ny kunnskap, men vi ser ikke hvilken ny kunnskap som kan innhentes for å vurdere miljøeffekten av en eventuell petroleumsaktivitet, samt hvilke utfordringer dette kan ha eller få for fiskeriaktiviteten. Ut fra vår erfaring av skjæringspunktet mellom fiskeri og petroleum, har vi ikke kunnskapsmangler eller kunnskapshull for områdene Lofoten, Vesterålen og Troms II.

En viktig lærdom har til alle tider vært at man først og fremst må lese og forstå det som ligger i rapportene og rapportenes budskap for å se om det mangler noe! En konsekvensutredning vil ikke gi noe annet svar enn det som allerede ligger i de mer enn 90 ulike utredninger og rapporter som det alt er brukt tid og ressurser på.

Så - hvilke spørsmål er det som mangler svar?

For Norges Fiskarlag er det elementært å spørre om svaret egentlig er at noen ikke liker den kunnskapen vi allerede har, eller egentlig ønsker å omgå den. Kan vi akseptere at store samfunnsaktører omgår kjent kunnskap for å skape et svar de selv ønsker?

Fiskerinæringens betydning har vært stor for utviklingen av Norge som nasjon. Norges Fiskarlag er derfor fornøyd med at hensynet til fiskerinæringen er trukket frem som et viktig argument for at det hittil ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet i disse sårbare og viktige gyte- og oppvekstområdene for ulike fiskeslag.

Olje- og energidepartementet nedsatte på 2000-tallet en arbeidsgruppe som vurderte sameksistens mellom næringene i området. Konklusjonen var tydelig på at det ville være svært vanskelig å få til sameksistens mellom de to næringene i Lofoten, Vesterålen og på Troms II. Dette ble bekreftet gjennom Oljedirektoratets «kunnskapsinnhentingen» i 2008-2009.

Teknologiene for leting er i dag de samme som da. I en letefase vil seismiske undersøkelser være en viktig del av aktiviteten som er nødvendig for å få kartlagt hva som finnes av ressurser.

Ulike fagforbund mener det må foretas utredninger som kan si noe om hva man kan tjene på å etablere oljeaktivitet i disse områdene. Hvorfor ikke erkjenne det som allerede er dokumentert som konsekvenser for miljø- og fiskeriaktiviteten?

Fiskerinæringen og samfunnene langs kysten kan ikke akseptere at nye arbeidsplasser for noen skal gå på bekostning av allerede eksisterende arbeidsplasser. Og - sist, men ikke minst også miljøet i de sårbare naturområdene.

Næringen har skapt kysten slik vi kjenner den i dag og har vært en stabil og utviklende faktor for norsk økonomi og eksport. Ingenting har betydd mer for norsk økonomi gjennom generasjoner enn torsken. Sammen med andre viktige arter er torsken det norske arvesølvet som vi må "schjøtte" på beste vis. Dette ansvaret har vi for fremtidige generasjoner.

Petroleumsnæringen vil ha fri tilgang til areal og da helt uten restriksjoner i forhold til påvirkning på andre næringer eller miljø. Det viser kun desperasjonen for å få kloa i de mest kystnære områder, uten tanke for konsekvensene. Dette kan vi ikke som samfunn tillate.

Det at tilgangen til arealet i Lofoten, Vesterålen og Troms II beskrives som et være eller ikke være for petroleumsnæringen i Norge er et argument som ikke holder vann. Nye areal eksisterer og tildeles i ulike områder. Eksempelet på det så vi nylig i 23. konsesjonsrunde.

Fiskerinæringen har hatt tett samarbeid med petroleumsnæringen gjennom et prosjekt kalt ETT HAV. Ved avslutningen av dette samarbeidet understreket petroleumsnæringen at de har lært mye av og om fiskerinæringen. Det ser ut til at noe av det de har lært likevel ikke er forstått. Hadde det vært forstått, så hadde petroleumsnæringen ikke fortsatt maset om å få en ny liten del av det totale sokkelarealet framfor å utnytte eksisterende åpne områder for å opprettholde sysselsettingen.

Den virkeligheten vi gjennom femti år har opplevd i Nordsjøen er på ingen måte en problemfri sameksistens. Dette i sammenheng med miljøaspektet gjør at vi derfor fraråder en petroleumsaktivitet i de sårbare områdene.