«Best case» for havbruksnæringen i 2030:

Vi får et biologisk og teknologisk gjennombrudd på landbasert oppdrett i stor skala, og fisk på 3-6kg med tilhørende vekst i antall anlegg.
Betydelig vekst av investeringer i antall lukkede og semi-lukkede oppdrettsanlegg i fjorder og til havs, og Terskelfjorder er reservert for aktører med bærekraftige løsninger for å hindre forurensning. Viktige oppgaver på veien blir da;
Aktørene deler data og analyser seg imellom for å gi innsikt til å håndtere luseproblematikken ved å bruke data og kun behandle fisk som faktisk har lus
Post-smolt er den nye normalen, fisk som slippes ut i merdene er mer robust
Aktørene er flinkere til å benytte hele fisken og har fått på plass infrastruktur som fanger opp avfall.
Optimaliserte foringssystemer ved hjelp av ny teknologi som gir best mulig vekstvilkår for fisken
Vi får da dødeligheten ned fra 15,5 % (tall for 2021), til om lag 5 %, dermed går kostnaden per kilo ned og næringen er bedre tilrettelagt for vekst.
Næringen er eksportør globalt av kunnskap og løsninger for havbruk til havs og på land for alle marine arter.

«Worst case» for havbruksnæringen i 2030:

Vekstraten for fisken forblir den samme, påvirket av ineffektive foringssystemer og luseproblematikk.
Foring, behandling, slakt av fisk er ikke datadrevet, selskapene klarer ikke å benytte dataen de sitter på. Maskinlæring er fortsatt kun et buzzword og benyttes ikke i bransjen.
Mangel på teknologi gjør at det ikke skjer forbedringer i vekstraten for fisken.
Hele fisken benyttes ikke, ressurser går til spille fremfor å skape nye verdifulle bioprodukter.
Aktørene i markedet og myndigheter jobber ikke sammen for å løse utfordringene.
Norske underleverandører vokser ikke raskt nok internasjonalt, og utenlandske aktører er i ferd med å få et teknologisk overtak.

EY-topp: Fiskehelseproblemer og miljøutslipp skaper laksemilliardærer