Jeg har arbeidet med Havforskningsinstituttets modell for spredning av smittsomme lakselus i fjorder og kystområder i ca. 15 år. Dette er et arbeid som etterhvert er høyt prioritert ved instituttet, først og fremst fordi vi ser hvor nyttig dette verktøyet er for å tallfeste en rekke forhold knyttet til miljøvirkninger av havbruk. I dag er vi sju høyt spesialiserte vitenskapskvinner og -menn som jobber med å anvende og videreutvikle lakselusmodellen.
Inntil de seneste par årene har det vært lite oppstyr omkring lakselusmodellen. I det siste har det derimot kommet ulike innspill der det påstås at modellen er feil. Ingen av personene bak disse innspillene har noen gang snakket med meg personlig for å få mer informasjon om hva lakselusmodellen er og gjør og eventuelt avklare misforståelser. I stedet har angrepene på vår metode blitt framført i media med brask og bram, og en kan bare spekulere i hva som er hensikten med det.
Det er legitimt å mene noe annet enn forskerne på Havforskningsinstituttet. Avisspaltene er derimot ikke arenaen hvor Havforskningsinstituttet skal måtte begrunne sine resultater vitenskapelig. I det vitenskapelige miljøet finnes det en etablert praksis for slik debatt ved at alternative hypoteser og metodekritikk publiseres i vitenskapelige tidsskrift der de gjennomgår en knallhard (anonymisert) evaluering fra andre fagpersoner for å sikre at arbeidet holder mål.
Når Havforskningsinstituttets lakselusmodell hevdes å være falsifisert gjennom et leserinnlegg i FiskeribladetFiskaren, er dette useriøst. Dessuten er ikke metoden gjenstand for falsifisering, snarere kan en hypotese som at «lakselusmodellen regner riktig» kunne falsifiseres. Å påstå at andres publiserte vitenskapelige arbeider er gale på en slik direkte måte som det nå gjøres er en alvorlig anklage! Men skal dette kunne tas på alvor, må anklagene først underbygges gjennom et eget vitenskapelig arbeid som er publisert i et anerkjent og relevant vitenskapelig tidsskrift. Deretter kan vedkommende om nødvendig gå ut i media og fortelle om resultatet, selv om det er en uvanlig og uhøflig kommunikasjonsform innenfor vitenskapen.
For å forsikre oppdrettere, myndigheter og innbyggerne i Norge forøvrig: Lakslusmodellen ved Havforskningsinstituttet fungerer tilfredsstillende og er kvalitetssikret mot relevante data som strøm, saltholdighet, temperatur og nylig påslåtte lakselus på fisk. Å sammenligne våre resultater av smittsomme lakseluskopepoditter med voksen lakselus på oppdretts- eller villfisk er galt. Vi får resultater som i dag er gode nok til å karakterisere smittepress for regioner langs norskekysten. Resultatene våre er først og fremst publisert vitenskapelig, men vi ser at vi bør være flinkere til å formidle disse på en bredere måte.
I myndighetenes plan for bærekraftig vekst av oppdrettsindustrien i Norge vil lakselusmodellen inngå som et viktig ledd. Denne modellen er derimot ikke det eneste grunnlaget for nødvendig informasjonsinnhenting for å avgjøre om oppdrettsanlegg skal kunne vokse eller bli flere. Det vil også foregå en prosess av mer politisk karakter før vekstkriteriene fastsettes, omtrent på samme måte som hvordan fiskekvotene fastsettes. At enkelte nå angriper Havforskningsinstituttes lakselusmodell framstår derfor som absurd, da dette vil være det viktigste verktøyet de har for å dokumentere at industrien kan vokse på en bærekraftig måte. Alternativet er fortsatt altfor lite kvantitativ kunnskap og generell uvisse. Jeg ser ikke at slike forhold skal kunne gi vekst, snarere tvert i mot om en skal følge et føre-var-prinsipp.
